Fadderbarn og interesser
Da jeg skulle skaffe meg fadderbarn følte jeg at det var litt viktig å kunne være litt interessert i det. At det på mange måter var litt mer givende enn en faktura jeg betale hver tredje måned. Så da jeg tok kontakt med Plan Norge var planen (sjekk ordspillet) klar; jeg var nødt til å sette inn noen krav.
Så jeg bestemte meg: Hva er det egentlig jeg er interessert i?
Svaret var: en fyr som spiller fotball.
Om jeg kunne hjelpe lille Jonathan (for det er det han heter...) til en karriere på Mourinhos Real Madrid, så er det jo ingenting som er bedre enn akkurat det. Så det var oppgitt at han likte fotball, klarte seg greit på skolen og hadde mange venner.
En fyr man egentlig ikke skulle tro hadde det helt store behovet for nødhjelp, men sånn er nå en gang situasjonen der nede.
Anskaffelse og første oppdatering
Jeg signerte alle papirer og var fornøyd med å ha skaffet meg et fadderbarn i den tredje verden. Tre uker etter at jeg hadde gjort første innbetaling fikk jeg et oppdateringsskriv på hvordan det gikk med lille Jonathan fra Papua Ny Guinea. Han hadde mistet interessen for fotball, begynt å drive på med badminton (som det kom frem at var virkelig hans nye lidenskap...) og blitt generelt svakere på skolen...
Noen konklusjon om at ting endrer seg når man mottar nødhjelp skal jeg på ingen måte ymte frempå med, men denne historien er jo litt morsom å kunne fortelle videre. Moral; ikke vær så kritisk eller dømmende når du skal velge fadderbarn. De trenger deg tross alt mye mer enn du trenger dem...
